er 367 dager, som igjen er ca 8808 timer, noe som tilsvarer 528 494 minutter. Dette er hvor lenge jeg har vært sykemeldt (regner med at Marthe sjekker om utregninga er rett:)). Hva kan man da bruke 528 494 minutt på? Hva ville DU ha brukt tiden på?
Dere tenker nok at dere aldri vil komme i den problemstilling- JODA -, det hadde ikke jeg heller trodd for over ett år siden. MEN, nå sitter jeg altså her. I en uønskelig og trist situasjon. En situasjon som har vært preget av motgang, tårer, fortvilelse, konstante smerter, hjelpesløshet, irritasjon, feil diagnostisering og til tider ensomhet. I de værste periodene har jeg vært fullstendig pleietrengende, og avhengighet av andre har vært ett faktum.
Jeg sitter her med tårer i øynene, og mimrer om hvordan det siste året har vært. Året 2009-2010 er ett år som ALDRI blir glemt. Den perioden i livet mitt, hvor jeg har innsett hvor sårbar livet er. Man skal ikke ta ting for gitt.
....Det er IKKE en selvfølge å klare å løfte en tallerken..
....Det er IKKE en selvfølge å lukke knappen i buksa....
....Det er IKKE en selvfølge å ha krefter til å holde en telefon....
....Det er IKKE en selvfølge å ha styrke til å vaske håret....
....Det er IKKE en selvfølge at man klarer å ta hånda opp til dørlåsen....
....Det er IKKE en selvfølge at man klarer noe så enkelt som å skjære opp middagsmaten....
MEN, alt dette er en selvfølge for de som er frisk.
Til tider kunne jeg ønske at jeg hadde en "synlig sykdom/diagnose". Slik at man ble tatt på alvor, og at andre fikk se at man sliter og har det vondt. Det er lettere å få støtte og medlidenhet for en brukket fot kontra noe som ikke er synlig. Ikke misforstå, jeg vil ikke ha mye oppmerksomet rundt min situasjon, men noe synlig ville kanskje ha gjort situasjonen min enklere. Noe spesifikt å ta fatt i og noe som man ser er smertefult.
Det siste året har IKKE vært preget av depresjon og "mørke tanker". Selv om enkelte dager har vært tunge og bydd på store utfordringer. Perioden har derimot vært ganske oppklarende. Jeg kunne ikke ha klart meg så bra (forholdene tatt i betraktning), hvis det ikke hadde vært for familie og venner. Familien har vært veldig støttende og forståelsesfull hele veien. Noe som jeg setter utrolig pris på og er takknemlig for. Videre har man opplevd skuffelse og overraskelser når det gjelder venner som har stilt opp. Nok om det sistnevnte!:) Jeg bærer ikke nag overfor noen, men hvis man er så sta som jeg, så har man vanskeligheter med å be om hjelp. Da er det veldig koselig at noen tilbyr seg å hjelpe!:) Jeg er evig takknemlig for det!:)
Våren/sommeren 2010. Dette ER og SKAL være en bedre periode!:) Jeg føler fremgang og har endelig noe å se frem til. Jobbsøkingen er i gang.. Og kanskje får jeg oppfylt dette tiårets største ønske. Det er å komme ut i jobb:) Jeg tenker hele tiden (faktisk!) på hvor herlig det hadde vært å få tilbake mestringsfølelsen, samt det å være tilfreds med seg selv. *tåre i øyekroken*
"If you can dream it- you can do it!" Det teller vel ikke som en drøm, hvis man har øynene åpne?
Tankene mine er på rett sted, nå må jeg jobbe med underbevisstheten også. Den er nok på plass snart!:)
I tillegg til at jeg ser frem til jobbings, så går mye av dagene med til planlegging av oppussing. Jeg og kjæresten skal nemlig pusse opp hans leilighet nå i løpet av mai. Skummelt og spennede på en gang:) Herlig å ha noe å se frem til... Jeg kan ikke bidra stort mere enn med planlegging, men det er vel også en stor og viktig del? Til nå har jeg plukket ut tapet, nye innedører, maling til tak/vegger/skapdører/listverk/karm, samt vinduer.. Pluss at jeg holder på med litt småe hobbyprosjekter, som skal inn i leiligheten. Der må jeg bare ta tiden til hjelp og kjenne min egen begrensning. All fremgang er bedre enn ingen fremgang! :)
Jeg kan avsløre hvordan tapeten ser ut.. hehe, det er vel egentlig det mest spennende med hele oppussinga :) Gleder meg stort til å legge ut FØR- og ETTER bilder av leiligheta :) :) Jeg...eeeeh, vi, har en plan....hihi:) -K-
